Print Friendly, PDF & Email

Nero

Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus, født Lucius Domitius Ahenobarbus, 15. desember 37 – 9. juni 68.

Keiser fra 13. oktober 54 til 9. juni 68.

Nero er den yngste keiseren og kom på tronen allerede som 17-åring. Det hele begynte stille og fredelig. Han hadde gode rådgivere rundt seg. Etterhvert utviklet hans regime seg til et terrorvelde Roma i keisertid ikke hadde opplevt maken til.

Historikeren Suetonius innleder sin beskrivelse av Nero slik: «Selv om hans tankeløse, ekstravagante, griske og grusomme handlinger i begynnelsen foregikk skjult og sporadisk – og ble tilskrevet ungdommelig tåpelighet – kunne ingen være i tvil om at de skyldtes brister i hans karakter».

Hans merittliste er lang og grusom, alt fra å glede seg over sadistiske handlinger som å rive vingene av fluer til å benytte kristne martyrer som fakler rundt sitt Circus i nærheten av der Peterskirken nå ligger.

Da Roma brant i år 64 var det mange som hadde mistanke til at det var Nero selv som hadde besørget ildspåsettelsen. Nero på sin side beskyldte de kristne for å ha forårsaket brannen, som la omtrent hele byen i aske. Dette ga støtet til de første kristeforfølgelsene.

Neros gyldne hus

Nero begynte et gigantisk gjenoppbyggingsprosjekt. Han oppførte enorme bygninger og monumenter til ære for seg selv. Han fikk blant annet reist en gyllen statue av seg selv på ikke mindre en 35 meter. Rester av denne søylen kan du se på utsiden av Colosseum og er opprinnelsen til at denne arenaen nettopp heter det.

Det største byggeprosjektet var imidlertid Domus Aurea, et gigantisk palass som kun var ment til eget bruk. «Endelig kan jeg bo som et menneske», skal han ha sagt da det stor ferdig.

For å finansiere disse gigantprosjektene trengte han penger, masse penger, mer enn statskassen på dette tidspunkt var i besittelse av. Derfor begynte han å innkreve nye og høyere skatter fra adelen, noe som selvfølgelig ikke var særlig populært i de kretser. At han til slutt begynte å forsyne seg av verdifulle gjenstander i templene var utålelig.

Nero anså seg selv som en stor kunstner og ønsket å underholde folket med egne fremtredner i teateret. At en keiser kunne nedverdige seg slik var fullstendig absurd.

Nero ryddet av veien alle som sto i veien for ham eller kritiserte ham. Sin mor, Agrippina, greide han å få drept på tredje forsøk. Samme skjebne fikk hans første kone, Octavia. Sin andre hustru, Poppaea, sparket han til døde i et raserianfall.

Opposisjonen mot Nero vokste, ikke bare i Roma, men også i andre deler av riket. Flere forsøk på å ta ham av dage ble gjort, men ble oppdaget. Mange ble henrettet. Filosofen Seneca, Neros tidligere lærer og rådgiver, ble beskyldt for å være med i et komplott og ble tvunget til å ta sitt eget liv.

Ett av opprørene ble ledet av Sulpicius Galba, som var stattholder i Spania. Pretorianergarden ønsket ikke å forsvare Nero og Galba ble utropt til ny keiser. Samtidig dømte senatet ham som fredløs og han måtte flykte. Med en viss bistand fra en slave lot han seg drepe 9. juni 68, etter å ha sittet 14 år på tronen. Han skal i denne sammenheng ha sagt: «Hvilken stor kunstner verden taper i meg!»

Med Nero døde den julianske slekten ut. I motsetning til familien for øvrig, som fikk sitt siste tilhold i familiegraven i Augustus mausoleum, ble Neros aske strødd ut på det som nå er Piazza del Popolo.

I middelalderen oppsto det en myte om at gjenferdet hans var å se ved treet som vokste opp der asken ble strødd ut. Ravnene som hadde sitt tilhold i treet om nettene ble sett på som demoner som pinte Nero for hans ugjerninger.

I 1099 bygde pave Paschalis II en kirke her. Treet ble hugget og både gjenferd og demoner forsvant. I dag er det kirken Santa Maria del Popolo som ligger der asken etter sigende skal ha blitt strødd ut.

 

Forgjenger

Claudius

 

 

Nero

54 – 68

 

Arvtakere

Galba – Otho – Vitellius