Print Friendly, PDF & Email

Spansketrappen – fossefallet midt i byen

 

Spansketrappen, eller ” Scalinata della Trinità dei Monti” som den egentlig heter, fordi den er oppkalt etter Treenighetskirken på høyden, er en av Romas hovedattraksjoner. Sett med franske øyne var det nok forsmedelig at den på folkemunne ble kalt Spansketrappen, da det var den franske diplomaten Stefano Gueffier som bekostet det hele. Forholdet mellom Frankrike og Spania var ikke det beste midt på 1600-tallet, da de franske eierne av kirken bestemte seg for å bygge en trapp her. Like forsmedelig var det vel at pave Alexander VII satt foten ned da franskmennene ønsket å plassere en rytterstatue av «Solkongen» –  Ludvig XIV på toppen av trappen.

 

Det var høyst nødvendig med en trapp i den bratte skråningen mellom kirken på toppen og Piazza di Spagna nedenfor. Kirken ble påbegynt i starten av 1500-tallet og sto ferdig rundt 1570. Det skulle gå mange år før trappen kom på plass, etter et halvt århundres heftige diskusjoner mellom franskmenn og paver, inntil pave Innocent den XIII rundt 1720 endelig ga sitt samtykke til å begynne byggearbeidene. Det er arkitekten Fancesco de Sanctis, i samarbeid med Allesandro Specchi, som skal ha æren for mesterverket. Det sies at han også hadde latt seg inspirere av noen skisser som Bernini hadde etterlatt seg. Trappen sto ferdig i 1726, i en periode da rokokkostilen hadde begynt å overta for barokken.

”Men en trapp er ikke bare en trapp i pavens by”, skriver Thomas Thiis-Evensen i boken, Roma – syv vandringer. Han beskriver trappen som et fossefall. ”Ser vi på trappen som bærer det samme navnet som kirken, har den tre store trappeløp som springer ut og inn. Og opp til hvert respos, stort eller lite, er det tolv trinn, samme antall som Israels stammer og Kristi apostler. De siste skulle ut og gjøre alle folkeslag til disipler ved i Treenighetens navn å døpe hele verden. Slik får fossefallet fra kirken ned til byen og ut til Tiberen og via den igjen til alle hav, en underliggende mening som symbol på dåpen. Antagelig er det ikke dette det første de mange isspiserne tenker på der de slumrer i solsteken. At det de egentlig sitter på, er en preken”.

Trappen har på folkemunne fått navn etter plassen, og plassen har fått sitt navn etter den spanske ambassade som hadde tilhold her. Det var for øvrig ikke bare spanjoler som frekventerte dette området. Her bodde engelskmenn og tyskere – og ikke minst dansker, svensker og nordmenn. En minneplakett utenfor Via Frattina 138 forteller at Sigrid Undset bodde her, i en kvistleilighet, først i 1909 til 1910, deretter som kone og mor fra 1912 til 1913.

Caffe Greco

Caffè El Greco i Via dei Condotti nr. 86 var skandinavenes stamsted på 1800-tallet og her holdt Skandinavisk Forening til i toppetasjen i bygningen vis à vis. H.C. Andersen bodde en tid i 3. etasje. Ta gjerne en kaffe eller en kopp varm sjokolade i den berømte kafeen. Her henger bilder av Bjørnson og andre kjente landsmenn på veggene. Selv om det ikke er direkte rimelig å nyte en kopp her, er det kanskje likevel verdt investeringen. Ønsker du å legge igjen noen ekstra euro for en kopp te, kan et besøk på Babington’s Tea Rooms anbefales. De ærverdige gamle terommene, på høyre hjørne ved trappen, ble åpnet av søstrene Anna Maria og Isabel Cargill Babington i 1896.

 

På motsatt hjørne ligger Keats-Shelly Memorial House. Hit kom dikteren John Keats i 1820 for å rekreere hos sin venn, maleren Joseph Severn. Keats hadde tuberkulose og han håpet å bli bedre av et opphold i det milde og tørre klimaet i Roma. Det ble han imidlertid ikke. Han døde her året etter og ligger begravet på ”den ikke-katolske kirkegården” på Aventinhøyden. På gravstenen står det: «Here lies one whose name was writ in water», noe Keats selv hadde ytret ønske om. Kanskje han var inspirert av vannet i fontenen på plassen nedenfor da han formulerte disse beskjedne ord?

Ta deg tid til å slå deg ned på ett av de 138 trinnene. Det er herlig å sitte i trappen og følge med på det yrende folkelivet. Legg for all del ikke planer om å spise medbrakt lunsj. Det er strengt forbudt og man kan i verste fall risikere bøter for den slags ”utskeielser”. Tørsten kan imidlertid lett slukkes i Fontana della Barcaccia. Denne fontenen, som er formet som en synkende båt, er laget av Pietro Bernini, far til den mer berømte Gian Lorenzo Bernini. Det påstås at den ble bygget til minne om en av Tiberens største oversvømmelser, da en båt 1. juledag i 1598 visstnok skal ha havnet helt her oppe. Fontenen sto ferdig i 1629, ca. 100 år før trappen kom på plass.

Fra Fontana della Barcaccia kan du mot nord se bort til Colonna dell’Immacolata, søylen som ble innviet den 8. desember i 1857, til minne om Marias ”ubesmittede unnfangelse». Hvert år på denne dato tar paven turen opp hit for å krone Jomfru Maria med en blomsterkrans. De troende som møter opp til denne feiringen har gjerne med seg blomster som de legger ved søylens fot. Bak søylen ligger jesuitterskolen, Collegio di Propaganda Fide, eller ”skolen til troens utbredelse”, som det vel kan oversettes til på norsk.

I forlengelsen av trappen kan du ta turen ned Via Condotti. Foruten den allerede nevnte fredede kafé, finner du i denne gaten forretninger som virkelig får det til å lukte svidd av kredittkortet. Her kan du boltre deg i merkeforretninger som Gucci, Armani, Vuitton og Prada. Synes du prisene er i drøyeste laget, gå heller i gatene som ligger parallelt til Via Condotti. Dette er ett av Romas beste shoppingstrøk.

L’Enoteca Antica di Via della Croce

Begynner det å nærme seg lunsjtider anbefales et besøk i L’Enoteca Antica di Via della Croce, i Via della Croce 76. Dette er et meget populært sted og du kan velge å sette deg og spise småretter ved den bueformede bardisken rett på innsiden, eller bestille et bord i restauranten lenger inn i lokalet. Du må nok regne med å måtte vente litt på bord, men da kan du kanskje nyte et glass vin ved bardisken. Stedet er langt fra noen turistfelle og du fornemmer fort at du er blant fastboende romere. Dette til tross, betjeningen snakker godt engelsk.