Rafael

Rafael, eller Rafaello Santi, som er hans egentlige navn, er en av renessansens store multikunstnere. Han var sønn av maleren Giovanni Santi, ble født i Urbino i Nord-Italia, den 6. april 1483 og døde på sin bursdag, 37 år gammel, på langfredag, den 6. april i 1520.
Det ble sagt at han døde bare noen uker før pave Leo X hadde tenkt til å utnevne ham til kardinal.

Han er mest kjent for sin malerkunst, men gjorde seg også gjeldende i sin samtid som arkitekt og faktisk også som arkeolog. Rafael var en av flere kjente kunstnere som var ansvarlig for arkitektarbeidene i forbindelse med byggingen av Peterskirken. Han arvet dette oppdraget av sin arkitektonkel, Bramante, som også var fra Urbino.

Rafael virket som kunstner i en tid da det var store omveltninger innen Kirken og i samfunnet ellers. For eksempel ble «revolusjonæren» Martin Luther født samme år som ham.

Samtidig som ordet «renessanse» betyr gjenfødelse, noe som har sammenheng med at man søkte tilbake til idealer fra antikken, var renessansen, og i særdeleshet senrenessansen, en brytningstid.
Prester og andre geistlige sto ikke på samme måte som før over «folk flest». Individet kom mer i fokus i kraft av seg selv. Man oppdaget nye kontinenter, som for eksempel Columbus, som satt sin fot i Amerika i 1492.

I denne brytningstiden trengte Kirken kunstnere som på sett og vis kunne utligne den voksende materialistiske tenkningen. Rafael var blant dem som Paven trengte for å balansere det profane og sakrale verdensbildet.

Han «tjente» under pavene, Julius II og Leo X, etter at han flyttet til Roma i 1503.

Men, før han reiste til Roma, hadde han sammen med sin far reist rundt i Nord-Italia og vist sine evner. Faren var også kunstmaler. Han bodde i Urbino til han ble 16 år. Da hadde han vært foreldreløs i 5 år allerede. Han dro videre til Perugiaog hvor han traff og arbeidet sammen med den noe eldre maleren Perugino, født Pietro Vannucci , som var en kjent maler på den tiden. Han har blant annet malt fresker i Det sixtinske kapell.

Men, Rafael overgikk Perugino som kunstner, og flyttet etter hvert til Firenze. Her adopterte han raskt stilretningen som kollegaene Leonardo da Vinci og Michelangelo hadde tatt i bruk. Sammen med disse to, og Tizian, ble han en av de virkelig toneangivende i utvikling av billedkunsten i senrenessansen.

Han begynte å male madonnabilder. Ett av de første var Madonna Granduca, som henger i Medicifamiliens palass i Firenze (Palazzo Pitti).

Det ble etterhvart mange madonnabilder fra hans hånd, og de finnes nå i flere land.

Ett av det aller mest kjente er «Den sixtinske madonna». Bildet ble malt mellon 1513 og 1514, sannsynligvis på bestilling av pave Paul II, til klosterkirken San Sisto i byen Piacenza, nær Bologna.

Senere ble det kjøpt av Fredrik August II av Sachsen og har siden 1754 hengt i Gemâldegalerie i Dresden.

 

 

 

 

Skolen i Aten

Aller mest kjent er nok Rafael for noen av freskene i Vatikanmuseet, nærmere bestemt i «Det apostoliske palass». Her har han, på bestilling av pave Paul II malt kjente fresker som «Skolen i Aten» og «La disputa del sacramento».

Disse freskene, og de andre som Rafael og hans assistenter har malt i Vatikanet, kan man lese mer detaljert om på sidene, «I Rafaels fotspor i Roma».

 

 

Rafaels sarkofag i Pantheon

Rafael ligger, etter eget ønske begravet i Pantheon. Det var en storslått seremoni med en stor menneskemengde tilstede.

På en inskripsjon på sarkofagen står det: «Ille hic est Raffael, timuit quo sospite vinci, rerum magna parens et moriente mori». Oversatt betyr dette: «Her ligger den berømte Rafael som Naturen fryktet å bli erobret mens han levde, og da han var døende, fryktet hun selv å dø».

Har Rafael vært helt hodeløs?
Det verserer en historie som fant sted for en god del år tilbake:

I 1833 ble sarkofagen åpnet fordi det var sådd tvil om Rafaels kranie virkelig lå i sarkofagen. Accademia di San Luca var nemlig i besittelse av en hodeskalle som universitetet bestemt mente tilhørte Rafael. Dette måtte undersøkes!

Mange var til stede for å bivåne det hele, deriblant dikteren H.C. Andersen og billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. Alle gikk i høytidelig prosesjon til denne andre begravelse av den salige kunstner.

De hadde imidlertid et svare strev med lirke sarkofagen ut fra sitt lille kammer. Lokket ble åpnet og det ble bekreftet at det allerede var en hodeskalle i kisten. Rafaels skjelett var intakt!

Hvis det hadde vært vanskelig å få sarkofagen ut, så var det enda mer vrient å få den tilbake på plass.

De lyktes til slutt, men taket glapp og den dundret ned i krypten. Nå hevdes det at den ublide behandlingen har ført til at Rafael høyst sannsynlig befinner seg i en haug i sarkofagens venstre hjørne!

Ifølge H.C. Andersen skal Thorvaldsen ha kommentert uhellet med ordene: «Det højtidelige indtryk forstyrredes imidlertid hos mig ved det jordiske uskønne, da man for at få kisten ind i den smalle åbning måtte løfte den således på spids, at de i orden lagte ben og knogler atter faldt sammen. Man hørte hvorledes de ramlede».