Renessansens opprinnelse
Renessansen knyttes først og fremst til kunst og arkitektur, men den var så mye mer. Den startet en bevegelse, humanismen, som endret synet på mennesket. Mennesket gikk fra å være en del av et kirkestyrt samfunn som forlangte kollektiv lojalitet, til å være et selvstendig tenkende individ. Tenkemåten grep inn i så vel vitenskap som politikk.
Det var i renessansen vi fikk de store oppdagerne, som Vasco da Gama og Columbus, og det var i denne epoken Martin Luther reiste seg mot de styrende makter i kirken i Roma og reformasjonen oppsto.
At det i særdeleshet var i Nord-Italia gjenfødelsen fant sted må sees i sammenheng med den økonomiske velstanden som var i ferd med å utvikle seg i dette området på denne tiden. Her lå det byer som ble sentrale i kontakten mellom øst og vest.
Når vi her bruker begrepet «Nord-Italia», er ikke det helt korrekt. Den italienske halvøy var på dette tidspunkt ikke noen samlet nasjon og det vokste frem mektige bystater, som for eksempel Venezia, Milano og Firenze.
Tidsepoker i renessansen
Flavio Biondi var den første som delte inn tidsepokene i tre: Antikken, middelalderen og nytiden. Dette skjedde tidlig på 1400-tallet. Det var ikke før midt på 1500-tallet at kunsthistorikeren Giorgio Vasari benyttet begrepet renascita, renessanse, eller gjenfødelse. Det som ble gjenfødt var kulturidealene fra antikken.
Renessansen deles tidsmessig inn i tre:
– Ungrenessanse, fra slutten av 1300-tallet
– Høyrenessanse, fra rundt år 1500
– Senrenessansen, eller manierismen, en mer “forfinet” stilart innen renessansen, regnes fra rundt 1500 og frem til ca. 1600, da barokken gjorde sitt inntog.
Korstogene hadde rute over Nord-italia og de bragte med seg tilbake ny vitenskap innen matematikk, medisin og astronomi. Arabisk vitenskap lå langt foran Europa på disse områdene. På samme tid tok handelen med Østen virkelig til. Italia ble et knutepunkt innen handel, industri og bankvirksomhet. Dette ga grobunn for en rivende utvikling innen vitenskap og kultur.
Vi kan blant annet takke de styrtrike Mediciene for dette, ikke minst Lorenzo de’ Medici, som kom til makten i Firenze midt på 1400-tallet. Han ble kalt «Lorenzo den praktfulle» og er kjent som renessansekunstnernes fremste mesen.
Mediciene regjerte i Firenze. De bygde opp enorme formuer, blant annet på bankvirksomhet. Vi ser tydelige spor etter dem i Roma også. Ikke mindre enn fire paver kom fra Mediciene. Og ikke nok med det! I tillegg ble Katharine de’ Medici gift med Henrik II og ble derfor dronning av Frankrike på 1500-tallet.
Takket være Della Rovere-paven Julius II kan vi i Roma glede oss over vakre palasser, kirker, malerier og skulpturer, signert av renessansekunstnere og arkitekter som Bramante, Rafael og Michelangelo.
Det var Julius II som tok det første initiativ til å rive den over 1100 år gamle Peterskirken og bygge en ny og som la ned grunnsteinen i 1506. Det var Julius II som, i følge ryktet, med ufine midler nærmest tvang Michelangelo til å ligge på ryggen i fire år og male taket i det Sixtinske kapell, og det var han som inviterte Rafael til Roma.
At Julius II ble kalt «Soldatpaven» og at konklaven som valgte ham var den korteste noen sinne, og at dette høyst sannsynlig skyldtes bestikkelser, er en annen historie.
Når Leonardo da Vinci, den kanskje største av dem alle, ikke umiddelbart nevnes i denne sammenheng, skyldes at han i relativ liten grad har satt sitt preg på Roma gjennom sine egne arbeider. Han oppholdt seg i Roma fra 1513 til 1516, uten å sette tydelige spor etter seg. Kanskje årsaken var at han ikke passet inn i de dannede kretser. Man antar nemlig at Leonardo da Vinci led av sterk dysleksi og nesten ikke kunne lese og skrive, og det måtte jo klassisk dannede mennesker beherske. Forskere har imidlertid beregnet hans IQ til 220! Hva som er galt eller riktig mht. Leonardos påståtte dysleksi kan diskuteres, særlig når vi vet at han skrev mye – og at han skrev bakendt!
Leonardo da Vinci kom til Roma på oppfordring fra Giuliano de’Medici. På denne tiden var det Julius II som var pave. Da han kom til Roma hadde Michelangelo gjort seg ferdig med takmaleriene i Det sixtinske kapell og Rafael var også aktiv i her på denne tiden. Leonardo da Vinci gjorde seg lite bemerket i Roma og ble oppfattet som en einstøing. Da Giuliano de’Medici døde i 1516 så han ikke noen fremtid i Roma. På invitasjon fra kong Frans I reiste han til Frankrike i 1517 og oppholdt seg der til sin død i 1519.
At Leonardo da Vinci var under hertugen av Milanos vinger bidro heller ikke til å blidgjøre pave Leo X i Roma, da forholdet mellom pavestaten og Milano ikke var særlig vennligsinnet. I ettertid har Leonardo da Vinci i det minste fått Romas hovedflyplass, Fiumicino, oppkalt etter seg!
Les mer om kunsten i Roma i renessansen: