Olavsalteret i Roma
Olav den hellige – hva gjør han i Roma?
Vår mest kjente vikingkonge har fått et eget «oppholdsrom» midt i Roma! Rommet er et kapell i kirken San Carlo al Corso, ikke langt fra Augustus mausoleum. Der henger han på veggen i kapellet som en seierherre som har nedkjempet sin fiende – i dette tilfelle et drakelignende vesen som visstnok skal illudere hans eget sinn og onde gjerninger før han ble kristnet.
Bildet er malt på slutten av 1800-tallet av en polakk, Pius Welonski , som visstnok aldri har vært i Norge. Her er det fjord og fjell – og en stavkirke, men bak denne ytre fasaden aner vi at det hele dreier seg om en fortsettelse av motreformasjonen.
I sin venstre hånd holder Olav kongssepteret, som om han er i ferd med å gi fra seg. Og hvem er det han i tilfelle gir det til? «Jo, til Kristus i kirkens hovedalter!», sier professor Thomas Thiis-Evensen. Sånn kan man også formidle budskapet om den katolske kirkers utbredelse – en nordisk helgen i romersk tjeneste!
Olavsalteret, en gave fra Paven
I 1892 ga daværende pave, Leo XIII en gave til «den norske misjon», som den katolske kirke i Norge het på den tiden. Gaven er et kapell i barokkirken San Carlo al Corso.
Det var Norges første katolske biskop etter reformasjonen, Johannes Fallize, som tok initiativet. Han ønsket at norske katolikker skulle ha sitt nasjonale valfartssted i Roma. Han sendte sitt ønske i form av et hyrdebrev til paven. På dette tidspunktet var det rundt 1.000 katolikker i Norge, så noen stor og ruvende kirke som valfartsmål i Roma var det ikke behov for.
Resultatet ble nevnte gave i form av et kapell i lombardenes kirke på Via del Corso, ikke langt fra keiser Augustus mausoleum og Ara Pacis.
Innvielsen av alteret fant sted i 1893 under ledelse av kardinal Lucido Maria Parocchi, nøyaktig 50 år etter den første katolske messe som ble holdt i Christiania etter reformasjon.
Fallize hadde, som nevnt, fått den polske maleren, Pius Welonski , til å male et bilde av Olav den hellige. Bildet ble avduket under en seremoni der pavens kammerherre, baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg, sto for den høytidelige handling.
Romakjennere som Jan E. Hansen og Thomas Thiis-Evensen har selvfølgelig et forhold til Olavsalteret og har i skrift og tale gitt uttrykk for sine tanker om det vi møter:
Som symbol virker St. Olavsalterets maleri enda mer vidtfavnende. Det er yngre enn Munchs gravstøtte, malt etter at Ibsen forlot Italia, men er det monumentet som griper lengst tilbake i tid, til Norges kristning og Norges samling. Det er også i dette dobbeltperspektivet at altermotivet er så meddelsomt. Det berører enhver nordmann, fordi bakgrunnen for bildet er en felles opprinnelse i norsk-europeisk kulturhistorie som gir samklang i verdiforståelsen, enten man er lutheraner eller katolikk, agnostiker eller ateist. At det henger i Roma, og er et romerskkatolsk stykke Norge, er opplysende for norsk selvinnsikt, og kan aldri forhindre at det i sin historiske forankring gir bekreftelse på en både økumenisk og verdslig dimensjon i nordmenns tilknytning til Roma.
Jan E. Hansen, journalist og forfatter
Skikkelsen i San Carlo viser en nordisk helgen i romersk tjeneste som var å være Kirkens tjener. For i hvilken retning er det han ser og hvem er det han rekker kongssepteret til? Det er til Kristus i alteret innerst i koret, som en gest av evigbåren hengivelse tvers gjennom kirkerommet.
Thomas Thiis-Evensen, professor dr. philos
Kapellet har ved flere anledninger stått i fare for å bli borte. Ciss Rieber-Mohn og Olgese Mowinckel Ringler skal ha mye av æren for at vi fremdeles kan glede oss over at nordmenn fremdeles kan valfarte til et norsk alter i Roma.
Men, ikke minst kan vi takke Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma for at vi kan ha håp om at vår helgenkonge vil forbli på sin plass på Via del Corso i mange år fremover.
Les mer om venneforeningens virksomhet på deres hjemmeside: https://olaviroma.no/
Du kan også bli medlem av foreningen og delta på deres arrangementer i Norge og i Roma.