Roma – sentrum for en gryende kristendom i nord
Da kristendommen begynte å spre seg nordover til Norge etter 1000-årsskiftet, kom landet nærmere europeisk kultur og med Roma som en dominerende faktor, innen både religion og politikk. Vi fikk vår første biskop på begynnelsen av 1150-tallet og pilegrimer fra Norge hadde allerede begynt å valfarte til Roma.
Flere verdslige og geistlige besøkte Roma. Vi skal presentere noen av dem:
Gunnhild – kong Sverres mor – var hun i Roma?
At Gunnhild, Sverres mor, hadde hatt et forhold til Sigurd 2 Haraldsson (Sigurd Munn) hevder Sverre selv, og at han derfor var den rettmessige arving til Norges krone.
Hvilken herkomst Gunnhild hadde vet vi ikke, men hun skal ha vært gift med kammakeren Unas.
Det er også usikker om Gunnhild var i Roma hos pave Alexander III i 1175. Hun skal ha vært på pilegrimsferd og betrodd at Sigurd Munn var Sverres far og at han derfor var kongssønn. Paven ble orientert om skriftemålet og Gunhild ble pålagt å fortelle sønnen hvem som var hans far.
At hun ikke allerede, uten pavens pålegg, hadde gjort dette for lenge siden, skaper tvil. Sverre var 24 år da Gunhild skal ha besøkt Roma.
Kong Sverres forhold til Paven i Roma var definitivt ikke godartet. Sverre hadde ingenting imot Kirken. Han mente imidlertid at den skulle være underlagt kongen, noe erkebiskop Eystein var sterkt imot.
Dette endte til slutt med bannlysing av kongen og den senere krig mellom baglere og birkebeinere. Betegnelsen bagler stammer fra det norrøne baggal, som igjen kommer fra et latinske baculum, som betyr bispestav.
Erkebiskop Eystein Erlendsson
Erkebiskop Eystein Erlendsson kom til Roma høsten 1159, for å få sitt pallium (et verdighetstegn for erkebiskoper) og pavens velsignelse.
Han var borte i fire år og oppholdt seg først en tid i Paris. Ifølge Katolsk.no ble han bispeviet og fikk sitt pallium høsten 1160, under pave Alexander den tredjes pontifikat. Dette er i så tilfelle den samme paven som ga pålegg til Gunnhild, kong Sverres mor, om å fortelle sønnen om hans kongebyrd.
For å sette dette inn i sin tid, kan det nevnes at kong Inge Krokrygg ble drept av Håkon Herdebrei i 1161, og at erkebiskopen salvet og kronet den da 5 år gamle Magnus Erlingsson i Bergen i 1163. Dette var den første kongekroningen i norsk historie.
Vil du vite mer om kirkebyggeren Den hellige Eystein Erlendsson, les mer her, på Katolsk.no.
Erkebiskop Olav Engelbrektsson
Som Eystein Erlendsson, dro Olav Engelbrektsson i august 1523 til Roma for å få sitt pallium og pavens velsignelse. Olavs forgjenger, erkebiskop Erik Valkendorf, hadde dødd i Roma året før. Da han ankom viste det seg at også den daværende pave, Hadrian VI, hadde avgått ved døden.
Den nye erkebiskopen måtte derfor vente til desember før han kunne få sitt pallium og den nye paven, Clemens VII’s, velsignelse. Samme måned tok han fatt på reisen tilbake til Norge.
Vi er nå midt i striden mellom den katolske kirke og lutheranere. Striden gjaldt ikke bare religiøse spørsmål, men like mye, eller mer, politisk kamp om herredømmet både i Norge og i Europa. Henrik Ibsen har skildret noe av dette i stykket, «Fru Inger til Østraat».
Dette står skrevet om Olav Engelbrektsson på Katolsk.no:
Olav Engelbrektsson fikk i oppgave å føre den tyngste og vanskeligste striden som noen nordmann har ført for landet sitt – en strid for kirken i en tid da det var ute med den katolske kirken i Norden.
En strid for selvstendighet da landet var tommere for militærmakt enn noen gang. Olav Engelbrektsson var en kirkens mann og førte striden som kirkemann. Politikken hans var nok nasjonal, men først og fremst katolsk.
Det ble en ulykke for landet. Det er heller ikke til å komme fra at drapet på Vincens Lunge sammen med brenningen av Nils Lykke kaster uhygge over minnet om Olav Engelbrektsson. Og likevel taler alle vitnemål fra samtiden om en elskverdig og vinnende mann. Gode venner og varme vitnemål om takknemlighet har vi fra hans unge år i Rostock, og det fra mange dugelige og kjente menn.
Han var en klok mann, lærd og høyt kultivert. Ser man Olav Engelbrektsson mot sin norske samtid, blir han ingen liten mann, men han blir en ensom mann.
Erkebiskop Olav Trondsson
Vi må også nevne Olav Tronddson, som ble utnevnt til erkebiskop av Nidaros i 1459.
Han reiste til Roma i 1474 for å delta i feiringen av jubelåret 1475. Han nådde frem til Roma, men opplevde aldri jubelåret. Han døde den 25. november.
Olav Trondsson er gravlagt i kirken San Agostino, ikke langt fra Piazza Navona. I 1486 ble det lagt ned en minnestein på hans grav, med innskriften:
«Cui dederat sacram merito Norwegia sedem – Hic tegit Olaui frigidus lapis.» Oversatt til norsk betyr dette: Olav, som Norge med rett hadde gitt den hellige stolen, her er hans ben lagt under den kalde sten. (Kilde: Norsk biografisk leksikon).