Santa Maria della Vittoria
I denne kirken, «Den hellige Maria av seieren», finner vi en av Berninis mest kjente skulpturer, «Den hellige Teresas ekstase».
Teresa av Avilas (1515 – 1582) var av spansk avstamning. Hun var karmelittnonne, mystiker og forfatter, og selvfølgelig utnevnt til helgen. Hun skal sammen med karmelittmunken, Johannes av Korset, grunnlagt ordenen, «De uskodde karmelittene», eller «Den uskodde brødreordenen av Jomfru Maria av Karmelberget», som er det fulle navnet.
De gikk ikke barbent, men med enkle sandaler, som tegn på at de var fattige og hadde et enkelt levesett.
I 1970 ble Teresa, sammen med Katarina av Siena, utnevnt til «kirkelærer», «Doctor Communis Ecclesiae», en tittel innen den katolske kirke som gis til teologer og andre som anses som forbilder for andre troende.
Skulpturen er 1,5 meter høy og er hugget i marmor. Vi ser Teresa idet en engel er i ferd med å gjennombore hennes hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil. Guds nærvær stråler ned. I taket er det et skjult vindu, som gir en ekstra lyseffekt.
Det var kardinal Federico Cornaro som i 1647 ga Bernini i oppgave å lage et minnesmerke over Den hellige Teresa i Cornarofamiliens kapell i Santa Maria della Vittoria. Han fikk i oppgave å fange en hendelse fra Teresas skrifter, der hun selv beskriver ekstasen. Det er nettopp det Bernini gjør. Han fanger øyeblikket da engelen er i ferd med å støte pilen i Teresas hjerte. Hun skriver: …. «en smerte jeg ikke ville vært foruten … og som etterlot et hjerte som var tent fullstendig i brann av kjærlighet til Gud …».
I Thomas Thiis Evensens bok, Roma – Syv vandringer, siterer han: «Gud lot meg se en legemliggjort engel … han var ikke høy, men meget vakker …. I sin venstre hånd holdt han et gullspyd, og jernspissen ga fra seg en flamme. Plutselig gjennomboret han mitt hjerte, inn til dets innerste fibre … Smerten var så skarp at den fikk meg til å stønne, men sødmen som fulgte den, var så stor at jeg ikke ønsket at smerten skulle forsvinne».
Kardinal Federico Cornaro ga Bernini et vanskelig oppdrag. Han ønsket et minnesmerke som skulle være et gravkapell for ham selv, og der han ville ære syv andre medlemmer av Cornarofamilien.
Kapellet er laget som en scene, der «forestillingens hovedpersoner» er Teresa og engelen. På hver side er det losjer, med nevnte medlemmer av Cornarofamilien, som sitter og bivåner det som skjer.