Vatikanmuseet og Det sixtinske kapell

Det var pave Julius II som grunnla museet tidlig på 1500-tallet. Det hele startet med at en bonde som var ute på sin vingård, ikke langt fra kirken Santa Maria Maggiore, fant skulpturen Laokoon, da han var ute på markene.

Skulpturen er kjent fra beretningen om krigen mellom Spartanerne og Troja. Dette var den første gjenstanden som ble utstilt i Vatikanmuseet, og er opprinnelig gresk. Dette er sannsynligvis en romersk kopi.

I dag består museet av til sammen 54 avdelinger, inklusiv Det sixtinske kapell, som ble bygget av pave Sixtus IV allerede på slutten av 1400-tallet. All utsmykning var imidlertid ikke på plass før langt inn på det neste århundret.

Michelangelo har satt sitt tydelige preg på Det sixtinske kapell, med det fantastiske takmaleriet og dommedagsscenen på alterveggen.

Det er også to fresker i Cappella Paolina, som også tilhører Vatikanstaten, men denne delen er ikke tilgjengelig for vanlig turisme. Her malte Michelangelo Peters korsfestelse og Paulus omvendelse.

Det sixtinske kapell ble sist gang restaurert i 1994. Da fikk man seg en overraskelse. Michelangelo var langt mer fargerik enn det man på forhånd trodde. Både takmaleriet og veggfresken var langt mer skinnende enn forventet, etter at sot fra stearinlys og annen forurensning ble fjernet.

Dessverre mistet noen av figurene noe av sin klarhet og det ble i noen tilfeller skapt et inntrykk av at de ikke var helt ferdige. Grunnen var at rensemetoden ikke tok tilstrekkelig hensyn til at Michelangelo benyttet flere ulike teknikker i sitt arbeid med freskomalerier.

Takmaleriet i Det sixtinske kapell

Da Julius II «beordret» Michelangelo til å male taket i Det sixtinske kapell, var han imidlertid opptatt med å utføre et annet bestillingsverk fra paven, nemlig hans gravmonument.

Han forsøkte å unnskylde seg med at han først og fremst var billedhugger og ikke maler, men det hjalp lite. Av ulike årsaker kom Michelangelo i konflikt med paven og reiste i raseri tilbake til Firenze. Gravmonumentet ble aldri fullført slik som opprinnelig planlagt. Les mer om dette i artikkelen om Mosesskupturen i krirken San Pietro in Vincoli.

Michelangelo ble etter en tid overtalt til å dra tilbake til Roma, og den 10. mai i 1508 signerte han kontrakten med Julius II om å male taket i Det sixtinske kapell. Julius II hadde som plan at Michelangelo skulle male Jesu 12 apostler. Kunstneren ønsket imidlertid å skape noe langt større, og fikk pavens velsignelse for sine planer.

Til å begynne med hadde han bistand fra assistenter fra Firenze, men disse ble sendt tilbake, og han fortsatte arbeidene helt alene. Han stengte seg inne i kapellet og slapp ingen inn for å beskue arbeidet.

Da Michelangelo endelig «lot teppet falle» og åpnet kapellet for allmenn beskuelse, ble både leg og lærd overveldet over det de fikk se.

Skapelsen, syndefallet, frelsen
Det de fikk se var 9 scener fra 1. Mosebok, med til sammen 300 figurer.

Sentralt i fresken ser vi Gud idet Adam (hebraisk for menneske) blir skapt. Dette bildet må være ett av verdens mest kjente, på linje med Leonardo da Vincis, Mona Lisa, og vår egen, Edvard Munchs, «Skrik»..

Oppe ved apsis starter Michelangelo med illustrasjonen der Gud skiller lys fra mørke og vann fra land. Videre ser vi Adams skapelse og deretter skapelsen av Eva. Så følger syndefallet og utdrivelsen fra Paradis, for til slutt Syndefloden og historien om Noas ark og Noas drukkenskap.

Men, i praksis var det ikke slik han startet! Han begynte bakfra, med Noa og syndefallet. Han begynte med andre ord i omvendt rekkefølge, med stor detaljrikdom.  Halvveis forsto han at han måtte male resten av figurene større. Derfor er det mindre detaljrikdom i det som ble slutten på begynnelsen enn begynnelsen på slutten!

I tillegg til de 9 scenene i midten av fresken, er det såkalte lunetter (halvmåneformer) og spandriller (trekanter) som blant annet viser Jesu forfedre og andre figurer fra Bibelen.

I hjørnene ser vi i starten David og Goliat og på den andre siden Hamans straff og Den listige ormen.

Utenfor de 9 scenene ser vi profeter og sibyller, blant annet profeten Sakarias og Orakelet i Delfi.

Dersom noen ønsker å lese mer om Michelangelos takmaleri og Dommedagsfresken i Det sixtinske kapell, anbefales å klikke seg inn på disse to nettsidene:
Taket i det sixtinske kapell – Wikipedia
Kropper skapt til kjærlighet — Den katolske kirke, skrevet av Eirik A. Steenhoff

Ønsker noen å fordype seg mer i renessansen, anbefales to bøker:

«Kunsten i den italienske renessansen». Forlag: Spektrum.  ISBN 978-82-7822-576-9
«Renessansen». Forlag Aschehaug. ISBN 82-03-22204-8

Dommedagsfresken

På alterveggen, har Michelangelo malt fresken «Dommedag». Fresken ble bestilt av pave Clemens VII i 1534, dvs. 24 år etter at han malte taket.

Paven døde kort tid etterpå, men den neste, Paul III sørget for at Michelangelo fikk fullført oppdraget. Verket sto ikke ferdig før i 1541.

Sentralt i bildet er Jesu tilbakekomst for «å dømme levende og døde», flankert av blant annet Peter, Paulus og Johannes døperen. Videre ser vi sjeler som mottar dommen. De som blir reddet ser vi til venstre, der stiger opp til himmelen. De til høyre ender i fortapelsen.

Rett under Kristus venstre fot ser vi et selvportrett av Michelangelo, der han fremstår som Bartolomeus, disippelen som i sitt martyrium ble flådd levende.

Nede i høyre hjørne ser vi en eseløret demon ved porten til Helvete. Det utspant seg en særdeles morsom historie på grunn av pavens seremonimesters ville protester mot maleriet som viste nakne figurer i form av helgener, frelste sjeler, demoner og fortapte syndere. Les denne historien her!