Julius Cæsar

Om Julius Cæsar aldri var keiser, så er han i det minste opphavet til tittelen, da Cæsar betyr keiser, og uttales kajsar på latin. Herav også tittelen Tsar, som vi kjenner fra Russland.

 

Hans fulle navn var Gaius Julius Cæsar, ble født 13. juli år 100 f.kr. og tilhørte det julio-claudiske dynasti. Familien hevdet å nedstamme fra Aenas, den trojanske prinsen som etter slaget ved Troja i ca. år 1100 f.kr. fikk i oppdrag fra gudene å seile over havet og grunnlegge et nytt Troja, Lavinia, som var forløper til Roma. Aenas skal i sin tur ha vært sønn av kjærlighetsgudinnen Venus. Julius Cæsar bygde derfor et tempel til Venus Genetrix i Roma. Gentrix betyr mor til, dvs. mor til Roma.

 

På denne tiden var det romerske samfunn delt inn i to sosiale klasser, patrisiere og plebeiere (plebs). Ordet patrisier stammer fra patricius, som senere har blitt til pater, eller far. Cæsars slekt var patrisiere. I republikkens begynnelse hadde patrisierne monopol på de høyeste politiske stillingene og det var kun de som kunne bli prester. Med slik makt sier det seg selv at de satt på de største rikdommene, men det fantes også noen få virkelig rike og mektige plebeiere.

 

 

   

 

 

 Cæsar vokste opp i urolige tider og allerede som 15-åring ble han familiens overhode, da hans far døde i 85 f.kr. To sterke fraksjoner vokste frem på 90-tallet, noe som skulle få stor betydning for Cæsar og hans slekt. Den ene fraksjonen var ledet av Lucius Cornelius Sulla, den andre av Gaius Marius. Sulla fikk seg selv utnevnt til diktator og sørget for at hundrevis av politiske fiender ble drept. Cæsars tante på farssiden var gift med Gaius Marius, og som nevø ble hans arv tatt fra ham, likeså hans embete som yppersteprest for guden Jupiter, og han måtte gå i dekning for å redde livet. Heldigvis for Cæsar var det støttespillere av Sulla på morssiden, noe som mildnet Sulla og Cæsar ble ikke lenger forfulgt.

Cæsar startet på en militær karriere og kom ikke tilbake til Roma før Sulla døde i 78 f.kr. Ubemidlet som han var, tok han bolig i et område bebodd av plebeiere. Her startet han en karriere som advokat, noe han lyktes særdeles godt med, takket være usedvanlige talegaver og politisk teft. Etter hvert bekledde han ulike embeter i Roma og i Spania. Etter å ha vært kvestor og aedil, endte han opp som Pontifex Maximus, dvs. yppersteprest. Veien hit hadde kostet ham dyrt og Cæsar var nedtynget av gjeld. At dette var en god investering er det i ettertid liten tvil om. På begynnelsen av 60-tallet f.kr. ble han guvernør i provinsen Hispania Ulterior, dvs. den sydlige kyststripen i Spania, det som i dag er et yndet turistområde. Til slutt førte det ham helt opp til toppen av rangstigen i det Romerske politisk liv, som konsul.

 

Det var sterke krefter og motkrefter i det politiske liv i Roma på denne tiden. Å finne gode allianser var avgjørende for suksess. Cæsar sørget for å danne en allianse mellom den feterte generalen Gnaeus Pompeius, rikmannen Marcus Licinius Crassus og seg selv. Alliansen ble kjent som det første triumvirat og var i prinsippet et tremannsstyre. Det andre triumvirat ble etablert av Octavian, Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus noen få år før Octavian besteg tronen som keiser Augustus.

Etter et år som konsul ble han for en periode på fem år utnevnt til prokonsul i Gallia og Illyria, det som i dag utgjør Frankrike og den nordvestre delen av Balkanhalvøya. Cæsar startet krig mot gallerne og la under seg hele Gallia og deler av Germania, nåværende Tyskland. Hans periode som prokonsul ble utvidet med fem nye år. Krigene førte til at han tilegnet seg enorme rikdommer.

Crassus døde i 53 f.kr. og Pompeius ble sittende igjen alene i Roma. Forholdet mellom Cæsar og Pompeius kjølnet og alliansen smuldret opp. Pompeius ble nærmest som en diktator og da Cæsars tid som prokonsul gikk ut i 49 f.kr. ble han kalt tilbake av senatet og beordret til å oppløse hæren. Da han nektet å gjøre dette, ble han ansett som fiende av Roma.

Hvis Cæsar skulle overleve politisk hadde han for så vidt ikke så mange alternativer å velge mellom. På den tiden var det uhørt å bringe hæren inn til Roma. Det var nettopp dette han gjorde da han med 13. legion den 1. januar  i 49. f.kr. krysset elven Rubicon, og uttalte, Terningen er kastet! – Alea iacta est! Borgerkrigen var i gang. Pompeius var imidlertid usikker på om hans hær, som var langt større, men lite trent, var i stand til å møte Cæsars hær. Pompeius og de fleste medlemmene i senatet forsøkte derfor å vinne tid ved å flykte sørover. Deretter dro de over Adriaterhavet. Cæsar fulgte etter og det endte med et slag ved Pharsalus. Til tross for underlegenhet i antall, vant Cæsar en knusende seier og Pompeius  flyktet videre til Egypt.  Der ble han forrådt og drept.

 

 

Cæsar fulgte etter til Egypt. Da han forsto at kong Ptolemaios XIII sto bak drapet på Pompeius, sørget han for å få ham halshugget. Her traff han Kleopatra, som han fikk sønnen Caesarion med. Han sørget for å innsette henne som dronning og hersker av Egypt. Kleopatra ble med Cæsar tilbake til Roma, til tross fra at han på den tiden var gift med Calpurnia Pisonis, som var hans tredje kone. Kleopatra oppholdt seg i Roma flere ganger.

I perioden etter hjemkomsten fra Egypt utkjempet han en del slag og skapte for så vidt ro i provinsene. Han ble utpekt til diktator for ett år i 49 f.kr. men gikk av allerede etter 11 dager. I 48 f.kr. ble han utpekt til diktator på nytt, deretter i 46 f.kr. I februar 44. f.kr. ble han utpekt til diktator på livstid, men nå var det en fraksjon i senatet som fryktet at han begynte å få alt for stor makt og at republikken var i ferd med å gå i oppløsning. En av disse var som kjent Brutus, som Cæsar hadde et nært og tillitsfullt forhold til. Den 13. mars i 44 f.kr. ble Cæsar stukket ned og Brutus var en av de medskyldige. På denne tiden var senatsbygningen, eller Curia, på Forum Romanum under oppussing, så det var i en av bygningene i Pompeius teater, som midlertidig fungerte som sentat, udåden fant sted.

 

Da Cæsar kjente de første knivhuggene skal han ha sagt: Men, dette er jo vold!

Så skal han ha oppdaget at Brutus tok del i attentatet og de berømte ordene, også du min sønn Brutus, skal ha falt fra hans munn. Nå er spørsmålet om han sa dette på latin eller gresk. Hvis det var på latin skal han ha uttalt; Et tu, mi fili Brute. For en patrisier var det kanskje mer naturlig å uttrykke disse ordene på gresk i en så alvorlig stund: Kai sy teknon! – Også du, mitt barn!

 

 

 

Hvor ble Cæsar drept?

Den 15. mars i år 44 f.kr. var Curia på Forum Romanum under oppussing. Derfor ble en sal i Pomeius teater benyttet for å samle senatet. Pompeius teater strekker seg fra Campo de’ Fiori og opp til plassen Torre Argentina. Det er her, på denne plassen, spanske arkeologer nettopp har funnet det stedet man antar at Cæsar ble stukket ned. De hevder nemlig å ha funnet et 3 x 2 meter stort minnesmerke som keiser Augustus skal ha reist på det stedet hans stefar ble drept.

Torre Argentina ligger ved en av Romas knutepunkter for busstrafikk. Plassen ligger godt under dagens bakkenivå. Ser du nøye etter vil du oppdage at det oppholder seg mange katter her nede, mange med bare tre ben! Noen romere har satt seg fore å skape et trygt sted for byens skadde, hjemløse katter.

Så kan man kanskje undre seg: Hadde verden sett annerledes ut i dag uten en Julius Cæsar? Ville Romerriket blitt så dominerende i Europa og påvirket vår kultur så mye dersom ikke denne mannen hadde banet veien for keiserdømmet? Ville i så tilfelle den romerske republikk smuldre fullstendig opp og andre krefter, fra Nord-Europa, eller kanskje Asia, styre utviklingen? Det får vi aldri svaret på, og kanskje det er like greit!

Julius Cæsar hadde utpekt sin grandnevø, Octavian, til sin arving. Med Octavian, eller Augustus, som han er mer kjent som, startet et nytt regime med keisere. Det skulle vare i over 400 år.

Les mer om Augustus og andre keisere!