Romas historie – konge- republikk- og keisertid
Kongedømmet
Roma har over 2.700 års sammenhengende historie. Ifølge legenden var det Aeneas, som etter at Troja hadde falt etter en langvarig krig med Sparta, rømte og foretok en strabasiøs seilas over Middelhavet, først til Kartago, deretter til Italia for å etablere et nytt Troja. Aeneas regnes som Romas stamfar. Les historien om Aeneas, Romas stamfar her.
Ifølge legenden ble selve byen grunnlagt av Romulus den 21. april i år 753 f.kr. Romulus tok som kjent livet av sin tvillingbror Remus på grunn av en feide mellom de to under byggingen av et forsvarsverk rundt Palatinhøyden. Som Kjell Arild Pollestad sier: ”Det er med forskrekkelse vi kan tenke oss hva som hadde skjedd hvis det var omvendt, at Remus hadde drept Romulus. Da hadde jo ikke byen blitt hetende Roma, men Rema!”
Roma var til å begynne med et kongedømme, med Romulus, ifølge legenden, som den første. Den syvende og siste konge i Roma var Lucius Tarquinius Superbus. Hans styresett, med vold og terror, førte til at han ble utvist fra Roma i år 509 f.kr. Dermed var den siste etruskerkongen borte og republikken var et faktum i 510 f.kr.Les historien om Romulus og Remus her. 
Ønsker du å få en mer inngående presentasjon av Romas tidlige historie, gå inn og se dr. philos. Knut Ødegårds foredrag, i regi av Fritt ord.
Foredraget tar oss gjennom kongetiden og inn i republikken.
Republikken
Fra år 509 f.kr. ble Roma republikk. Republikkens ide var å sørge for å unngå tilstander som under slutten på kongeveldet, der en enkelt person fikk for stor innflytelse og kunne misbruke sin makt slik Tarquinius Superbus hadde gjort. Derfor ble republikken ledet av to konsuler – og kun for ett år av gangen. I realiteten var det senatet som satt med makten. Til å begynne med var det kun patrisiere (overklassen) som hadde innflytelse, men etterhvert måtte de dele makten med plebeierne.
Republikken ble etablert i en periode da Roma var en bystat. Etterhvert som riket vokste strakk ikke denne styringsformen til og i det siste århundre f.kr. oppsto det borgerkriglignende tilstander. Republikken så sitt endelikt i forbindelse med konfliktene på slutten av det siste århundre f.kr. og opphørte å fungere da Julius Cæsar inntok byen i år 49 f.kr. da han kom hjem fra hærtog i Gallia. Hans medkonsul Pompeius forlot Roma og dro til Hellas. Her samlet han en hær, men den ble beseiret av Cæsar i slaget ved Farsalos i 48 f.kr. Pompeius rømte videre til Egypt, der han ble myrdet. Cæsar fikk bare noen få år som enehersker, da en fraksjon i senatet stakk ham ned den 15. mars 44 f.kr.
Keisertiden
Cæsars grandnevø og ”tronarving”, Octavian, kom ikke til makten før i 27. f.kr., etter å ha beseiret Marcus Antonius i slaget ved Actium (Hellas). Han var den første romerske keiser og fikk tilnavnet Augustus. Med Augustus begynte keisertiden, som varte i ca. 500 år, til Romas fall i 467 e.kr.
Etter Augustus fulgte en rekke keisere, mange med et tvilsomt ettermæle. Det er nok å nevne navn som Caligula, Nero og Domitian. I 64 e. kr., under Nero, var det en voldsom brann i Roma. Nesten hele byen ble lagt i aske.
Foruten Augustus er det mange ”gode” keisere, som for eksempel Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius og Marcus Aurelius.
Under keiser Diokletian ble riket delt i to, øst og vest, med hver sin keiser. På begynnelsen av 300-tallet var det flere som påberopte seg å være keiser og i Roma satt allerede Maxmilian. I 312 e.kr. gikk Konstantin over Tiberen ved den Milviske bro og ble enehersker i det Vestromerske riket, deretter i hele Romerriket. Han flyttet hovdesetet fra Roma til Bysants og kalte den nye hovedstaden for Konstantinopel. Konstantin legaliserte kristendommen i år 313 og bidro bl.a. til byggingen av den første Peterskirken, som sto i ca. 1100 år, inntil den ble revet og ny ble bygget på 15- og 16-hundretallet.
Den siste keiser ble kastet ut av Roma i september 476, da Østgoterne, under ledelse av general Odovaker, inntok byen. Ironisk nok het den siste keiser Romulus Augustus!